Filmmanus

Manuset til filmen Gilberts grusomme hevn er skrevet av Kathrine Valen Zeiner og Hanne Larsen, som også er filmens regissør. Det er basert på boken Eggg av forfatteren Stein Erik Lunde.

11-årige Gilbert er nyinnflyttet og klar for et nytt og bedre liv. Han må bare greie å skjule den vemmelige eggeallergien sin, særlig for nabojenta Line, som er kaptein på hockeylaget. Men når den sykt selvopptatte tanten Doris dukker opp som barnevakt, går Gilberts nye tilværelse bokstavelig talt rett i dass. Den utspekulerte tanten gir ham nemlig egg med vilje! Gilbert lærer snart at angrep er beste forsvar, og han legger en vanvittig hevngjerrig plan for selveste julaften!

7B5m8l90jxcoy9yKS76uEZ5YOLMwccw19GvC9quYe9o,hMxbilFdh6LFkHxaYzsCwG7JzkaGIb7JwjhtQho5PDE

«Jeg heter Kathrine Valen Zeiner og er manusforfatter. For å bli det, gikk jeg i 3 år på Den norske Filmskolen på Lillehammer. Jeg var ferdig utdannet i 2006 og har i årene siden det jobbet med en rekke ulike film og TV-produksjoner, blant annet TV-serien «Brødre» (2011), TV-serien «Øyevitne» (2014), kinofilmen «Pionér» (2013), TV-serien om Albert Åberg (2012) og nå kinofilmen «Gilberts Grusomme Hevn» (premiere 2016). I tillegg har jeg holdt en del workshops for barn og ungdom. For meg
er det viktig å spre entusiasme omkring arbeidet med filmmanuset, både fordi vi trenger engasjerte historiefortellere for å skape gode filmer og TV-serier, og fordi jeg mener historiefortelling er en viktig og givende prosess som veldig mange kan få noe ut av.»
-Kathrine Valen Zeiner

LXMuSxkJ6IIcAL_hMhX85eUf7wwGHW691luUl7GV-RE

Hanne Larsen er utdannet ved regilinjen på Den Norske Filmskolen i Lillehammer (2003 – 2006). Hun har mottatt et tyvetalls priser for sine kort- og novellefilmer. Hanne er i forarbeid med det som blir hennes langfilmdebut som regissør og manusforfatter; spillefilmen Gilberts Grusomme Hevn som produseres av Maipo film. Gilberts Grusomme Hevn er en julekomedie for barn, basert på boksen ved navn Eggg, skrevet av Stein Erik Lunde. Les mer om boken her. Hanne har også serieregi på sesong 5 av humorserien Helt Perfekt ted Thomas Giertsen, som gikk på TV Norge våren 2015.
Du kan lese mer om Hanne Larsen her.

 På siden til høyre finner du et utdrag fra boka, og et utdrag fra filmmanuset hvor du ser hvordan vi har løst scenen fra boka i filmmanuset. Legg merke til hvordan boka hopper i tid og veksler mellom å snakke om en konkret bursdag og bursdager generelt.

Mens manuset fokuserer på ett spesifikt forløp i en bursdag som er bygget opp som en viktig hendelse i historien. Legg også merke til at kompisen Trond har blitt borte i filmen. I film prøver vi å gjøre det vanskeligst mulig for våre karakterer, og det å ha en alliert å støtte seg til, en venn som attpåtil visste om allergien hans, ville ha gjort Gilberts liv mye lettere. Trond måtte bort.

LITT INFO OM HVORDAN MAN SKRIVER ET FILMMANUS: 

Et filmmanus er et luftig dokument, det er bygget opp av handling er og replikker. Det er konkret og rett på sak. Her er ikke rettskrivingen så viktig. Det er handlingen som står i sentrum. Dramatikken, karakterenes mål og kryssende viljer driver oss gjennom teksten. Filmmanuset har en helt egen form. Her står bare hva vi kan se og høre i filmen.

Forfatteren av et filmmanus uttrykker seg i handling og bilder og må hele tiden bruke det konkrete til å sette ord på det abstrakte. Derfor kan man si at filmmanuset er handlingens tekst. Det blir vanskelig for et filmteam å spille inn en filmscene hvis det i manus står: De krangler. Eller: Han blir sint. Eller: Hun gruer seg til bursdagen. Her må det konkretiseres. Hva krangles det om? Hva sier de? Hvordan oppfører akkurat denne gutten seg når han blir sint? Hva gjør akkurat denne jenta når hun gruer seg? Skifter hun klær tusen ganger? Eller tør hun ikke å ringe på? Eller later hun som hun blir syk og lar være å gå i bursdagen?

En manusforfatter bruker konkret her og nå-handling til å fortelle hva som skjer, men også til å antyde hva karakterene føler og tenker. I romanen står man friere til å beskrive tanker og følelser slik de framstår i romankarakterens hode. Man står også i romanen friere til å hoppe i tid og sted, assosiere og sammenligne. En tankerekke bringer kanskje romankarakteren inn på noe annet, et minne eller en løsrevet tanke. Dette ville vi ha opplevd svært forvirrende på film, så i manuset stilles det høyere krav til kausalitet. Det ene fører til det andre som igjen fører til det tredje osv. Vi følger en retning som vanligvis stakes ut tidlig i filmen. Som tilskuer har vi tidlig behov for å forstå hva det handler om. Når manusforfattere jobber med å lage historier, bruker vi ofte begrepet reise og hovedkarakterens reise.

Hvis du har jobbet med tradisjonell historiefortelling, for eksempel innenfor sjangeren eventyr, er du kanskje kjent med historiens bestanddeler begynnelse, midte og slutt? Når vi snakker om reise, så mener vi det historieforløpet som oppstår i det hovedkarakteren får et mål eller et problem som må løses. Reisen er over når historien er over. Da har karakteren enten nådd eller ikke nådd sitt mål og trukket erfaringer fra opplevelsen. I en godt fortalt historie har reisen ofte flere lag. De gode historiene har en følelsesmessig reise som utvikler seg parallelt med den mer handlingsdrevne reisen, og den følelsesmessige reisen ender ofte med at hovedkarakteren har lært noe, og utviklet seg som menneske.

Et eksempel på dette, fra en film som du kanskje har sett er filmen «Hjemme alene». Kevin blir glemt igjen hjemme, etter å ha vært så oppgitt over kaoset hjemme at han erklærte følgende: Jeg skulle ønske familien min forsvant. Han må beskytte både seg selv og familiens hus mot to innbruddstyver. I denne kampen blir knepene og truslene stadig større og farligere, til vi får en krise, en grand finale, som gir oss svaret på spørsmålet: Hvordan går det?

Jo, det går slik: Kevin greier å forsvare seg og hjemmet sitt, og tyvene blir tatt. Men i tillegg, og ikke minst, har Kevin gjort seg noen erfaringer om det å være 8 år og helt alene hjemme. Så når familien kommer hjem, er han oppriktig glad for å se dem. Han innser at han trives bedre med dem i huset, på tross av kaoset. Dermed har vi ikke vært med på en morsom og spennende kamp for å forsvare seg selv og huset sitt, men også en følelsesmessig reise der hovedkarakteren Kevin innser at han er glad i familien sin og liker å ha dem rundt seg, tross alt.

Om å skrive filmmanus basert på bok

Du kjenner sikkert til mange bøker som har blitt til filmer. Har du lagt merke til at noen filmer er nesten helt like bøkene de er basert på, mens andre har store forskjeller? Det kan være flere grunner til det. Av og til har ikke boken noen tydelig historie og manusforfatteren må dikte masse nytt for å få historien til å fungere på film. Andre ganger er boken full av tanker og følelser, og da må man skape situasjoner som illustrerer de følelsene og tankene som boka beskriver. Og noen ganger lar manusforfatteren seg rett og slett inspirere av noen ting i boka, mens han eller hun tillater seg å bytte ut andre ting. Men en god del tilpasning må uansett til når man skal gjøre bok om til film. Bok og Film krever rett og slett forskjellige ting.

Vi tåler bedre å høre på beskrivelser av hvordan ting ER i en roman. I en film forventer vi en større framdrift og er mer utålmodige etter å finne ut hvordan det GÅR. En roman kan gjerne beskrive det hverdagslige og det normale, mens engasjerende filmer ofte tar utgangspunkt i det spesielle. Den ene dagen noe gikk galt. Den gangen hovedkarakter en prøvde noe han aldri hadde prøvd før. Den jula ingenting ble som vanlig. Likevel vil som regel bok og film overordnet sett fortelle det samme. Manusforfattere jobber mye med å identifisere hva boka egentlig handler om, for så å finne ut hvordan akkurat det fortelles best på filmens fortellerpremisser.

 Når vi leser en bok, bruker vi vår forestillingsevne. Vi skaper en verden av bilder og inntrykk som passer til det vi leser. Når vi ser en film, er denne verden en skapt av filmskaperne, både manusforfatter, regissør, lyddesigner, klipper, fotograf, produksjonsdesigner osv osv), og vi inviteres i stedet til å leve oss inn i den. Filmskaperne har allerede brukt sin forestillingsevne til å bestemme helt konkret hvordan alt skal se ut og høres ut, hvor fort det skal gå, hvor mye man skal få med seg til en hver tid osv. Ofte trenger en roman flere typer justeringer for å kunne bli en meningsfylt helhetlig filmopplevelse på ca halvannen time. Handlingsforløpet må kanskje fortettes for å gjøre opplevelsen mer spennende. Filmkarakterens mål må kanskje etableres tydeligere for å la oss følge med på hva de VIL, slik at vi blir engasjert i hvordan det kommer til å gå. Karakterer som verken bidrar til å hjelpe vår hovedkarakter eller til å gjøre det vanskeligere, vil ofte måtte tas ut av fortellingen. Kanskje trenger filmen en tydeligere avslutning enn boken, for at du som publikum skal være fornøyd og kjenne at du har vært med på en fullendt reise. Og kanskje må det inn nye karakterer for å greie å konkretisere deler av forløpet som i boken kanskje var beskrevet som en tankeprosess eller en fantasi.